Det Vedum ikke skjønner om gründervirksomhet
Innlegg av Jens Rugseth, Selvstendig næringsdrivende, bosatt i Luzern Sveits
Gründervirksomhet er noe finansminister Trygve Slagsvold Vedum og hans medkumpaner i regjeringen ikke skjønner noe av. Deres forslag til innstramninger i exitskatten gjør det helt klart.
Å være gründer i Norge er kort oppsummert nærmest å regne for å være spedalsk:
- Ikke bli syk, du får ikke sykepenger
- Ikke gå konkurs, du får ikke arbeidsledighetstrygd
- Ikke tjen mye penger, da skal du tas.
- Tjener du ikke penger? Ikke noe problem. Du skal fremdeles betale skatt av en tenkt verdi som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten.
Det å være gründer handler om, i tillegg til å få frem produkter og tjenester, hardt arbeid, lange dager, mye usikkerhet og ikke minst mye risiko
Bieffekten av dette, om det lykkes, er nye arbeidsplasser og skatteinntekter som kommer fellesskapet til gode. Skulle det ikke lykkes, er det er belastningen på individet stort, men på samfunnet lite.
Som gründer selv igjennom snart 40 år har jeg aldri hatt noe imot å arbeide, aldri hatt store problemer med usikkerheten rundt om ideen er god nok. Det som har gjort at jeg har ligget våken om natten, er når jeg føler jeg har tatt risiko som jeg ikke kan kontrollere eller ser rekkevidden av. Å kunne kontrollere risikoen så mye som mulig har alltid vært noe av det viktigste for meg som gründer
Det betyr ikke at jeg ikke er villig til å ta risiko. Jeg har ved flere anledninger vært villig til å jobbe uten lønn i ett år eller mer for å sikre at selskapet klarer seg igjennom den kritiske første fasen, jeg har vært villig til å satse på å etablere virksomhet i utlandet uten nødvendigvis å vite helt hva jeg går til. Jeg har vært villig til å satse på nye produkter og tjenester uten å vite om det vil lykkes. Jeg har tatt risiko ved å ansette mennesker som kanskje ikke har alle forutsetningene på plass.
Ikke minst har jeg tatt risiko som – hvis jeg mislykkes – ville få meg til å fremstå som en dårlig leder eller dårlig gründer.
Det avgjørende for de fleste gründere er å kunne ha kontrollerbar og kalkulerbar risiko. Og det er her Trygve Slagsvold Vedum viser han ikke skjønner. Han introduserer risiko i exitskatten som en gründer ikke klarer å kontrollere, og derigjennom forkrøpler Vedum gründerens mulighet til å leve ut sin drøm om å lage suksessfulle selskaper ikke bare i Norge, men også ellers i verden
Det første grepet han gjør er å etablere en tenkt verdi på gründerens «formue» dagen før han flytter ut. La oss si at gründeren med globale ambisjoner har aksjer verdt 100 millioner. Da sier Vedum: «God tur, men du skylder den norske stat 37,8 millioner kroner». Du kan riktignok slippe å betale om du flytter tilbake innen 12 år men når gründeren skal kalkulere risikoen har Vedum introdusert to nye usikkerheter som det er umulig å kalkulere risikoen på.
For det første kan en gründer som flytter ut for å virkeliggjøre drømmen om å lage en nordisk, europeisk eller global suksess, oppleve en uforutsett hendelse som i løpet av kort tid kan rive ned grunnlaget for selskapet. Det kan være en børskrise, en krig, en stor og viktig kunde som går konkurs, en ny teknologi som gjør din teknologi helt uinteressant. Dette skjer selvfølgelig ikke ofte, men ofte nok til at gründeren må ta det med i sin risikovurdering. Og hvis du tenker at en slik «black swan» er utenkelig eller ett søkt eksempel, så kan jeg si at det har jeg opplevd seks-syv ganger i løpet av min profesjonelle karriere
Det andre, som er enda verre, er om gründeren skulle være så uheldig å miste livet i løpet av sin botid i utlandet. Selv om det forhåpentlig ikke skjer, så må enhver ansvarlig gründer tenke på risikoen og konsekvensene for familien, kollegene og selskapet. En situasjon der det verste skulle skje vil exitskatten kunne ruinere familien, ødelegge eller se selskapet bli solgt på billigsalg
Felles for all den risiko jeg har tatt opp igjennom årene, er at det har vært en kalkulert risiko. En risiko jeg igjennom mitt arbeid, min innsats har klart å redusere, eller en risiko jeg kan begrense ved å skalere tilbake fordi det viser seg at ideen ikke var god, den planen vi hadde var feil, eller vi ansatte feil mennesker til å virkeliggjøre planen med.
Gründere tar risiko, det er i gründerens natur fordi uten en viss risikotagning så er sjansen for å lykkes veldig mye mindre. De beste gründerne er de som best forstår risikoen de tar, og ikke minst er villige til å gjøre det som skal til for å redusere risikoen over tid.
Etter å ha vært leder for Crayon Group as i mange år, valgte jeg i 2016 å dra til USA for å starte vår amerikanske virksomhet. I dag omsetter Crayon for over seks milliarder i året i USA. Med innstramningen i exitskatten hadde jeg aldri tatt risikoen ved å flytte til USA
Umiddelbart, da Vedum lanserte denne innstramningen 20. mars, lurte jeg på hvorfor han ikke skjønte de ekstremt negative konsekvensene. Men etter å ha tenkt meg om en stund så sto det klart for meg at årsaken til at Vedum ikke skjønner konsekvensene av det han foreslår, er at han selv er dobbelt privilegert.
For det første er han stortingspolitiker og statsråd som tjener det dobbelte av vanlige folk, som har en pensjonsordning som er det dobbelte av vanlige folk og med goder som privatsjåfør, subsidierte kantine, gratis bolig i Oslo, gratis reiser og så videre. Det er så ille at han får mer enn dobbelt så mye i pensjon som meg, som til sammenligning har betalt mer skatt en Vedum gjør om han lever ti liv
For det andre er han bonde – bare i navnet, ikke i virkeligheten – og nyter godt av privilegier der også. Han har bolig på Stange som kanskje er verdt 20 millioner kroner, som han selvfølgelig ikke betaler formuesskatt for. Siden han ikke selv er bonde og har forpaktet bort gården, burde vel egentlig den ekstraordinære skattelettelsen som vanlige folk ikke får tilgang til, gått til forpakteren, som er den egentlige bonden her. Men som den privilegerte mannen Vedum er tiltusker han seg fordelen en bonde får uten å være det selv
På mange måter minner Vedum meg om Marie Antoinette. Hun skjønte heller ikke stort under mel opprøret i Paris i 1772. Da innbyggerne gjorde opprør sa hun etter sigende: Mangler de brød? Så får de heller spise kake.
Kake er i Norge helt klart forbeholdt stortingspolitikere og bønder. Heldig for Vedum at han er begge deler.
Innlegget publisert i Dagens Næringsliv 07.05.2024